• Marthe
  • 28 May 2019
  • 0

Misforstått dugnad

Skrevet av Anette Alstadsæter, professor i skatteøkonomi ved Handelshøyskolen, NMBU, leder av Senter
for skatte- og adferdsøkonomi.
Fra Dagens Næringsliv, tirsdag 19. februar 2019

«Dugnadssalg» har blitt big business, men er i praksis et tvangsskjøp av skrot.

En mørk høstkveld på en øde parkeringsplass et sted på Østlandet. En bil står med lysene på. Med ujevne mellomrom parkerer andre biler kort ved siden av, førerene henter pakker fra den parkerte bilens bagasjerom før de reiser igjen. Hva skjer her; narkotikahandel? Distribusjon av smuglertobakk? Ingen av delene.

Det er en lagleder på et barnefotballag som fordeler varer til såkalte dugnadssalg til foreldrene på laget, pålagt av klubblederen. I sin tid trodde han at det å melde seg til innsats for podens fotballag skulle innebære sportslig arbeid. Han hadde ikke forventet å bli kjøpmann på siden og måtte håndtere tidsklemte foreldre som slettes ikke ønsker drive med nettverkssalg på toppen av alt annet. Store norske leksikon definerer dugnad som «frivillig ubetalt arbeid.» Såkalte dugnadssalg er i praksis tvangskjøp av overprisede produkter for foreldre og barn i ulike lag, foreninger og skoleklasser.

Dette er skjult egenbetaling. Enkelte lag oppnår også for å kjøpe seg ut av salget ved å betale inn «fortjenesten» til laget direkte. Et enkelt googlesøk på dugnadssalg ga 5600 treff, med svært mange tilbydere av ymse produkter som sokker av alle slag, luer, undertøy, spekepølse, syltetøy, kort, tannbørster, kjeks, etc. Det ser også ut til å økende grad bli en ekstramerknad for eksisterende bedrifter, i tillegg til bedrifter som har dugnadssalg som hovedaktivitet. Innsalget skjer til de som er ansvarlige for å danne sårt tiltrengte inntekter til frivillig arbeid, med forlokkende tilbud som «Dersom ditt idrettslag har 350 medlemmer som selger dem sekker to ganger i året, tjener hvert medlem 1000 kroner. Det tilsvarer 350.000 kroner i fortjeneste i året!» Ledelsen bestemmer at alle medlemmer skal selge et gitt antall produkter Men det er ikke salg på vegne av foreningen. Ofte tar verken foreningen eller leverandøren risiko når avtalen er inngått, da medlemmene må betale klubben for sin salgspakke, uavhengig av om produktene blir solgt eller ikke. utleggende for den enkelte i forbindelse med dugnadssalg kan være flere tusen kroner, per barn og aktivitet, noe som kan hindre barn fra lavinntektsfamilier i å delta i organiserte fritidsaktiviteter.

Det er en genistrek å utnytte organisasjonslivet og fiks ferdige gratis distribusjonsnett til salg i store mengder. Det er bare å kjøre en lastebil med varer til klubbhuset og laste av, så kommer pliktoppfyllende (om så misfornøyde) lagleder kjørende fyller opp lasterommene i bilene, og distribuerer så videre til foreldrene. Dette presenteres ofte som sponsing ovenfor klubbmedlemmene. Men sponsing er å gi til et formål. Overskrot og vekst i «dugnads»-selskapene vil indikere gode marginer på varene, der såkalte sponsing kun er en del av markedsføringsstrategien. Jeg har en lang karriere som loddselger bak meg for ymse foreninger i oppveksten. -naboene kjøpte lodd, og så kjøpte vi av de når de kom på døra med loddbøkene til sine saker. Kjøp av lodd er i praksis en gave til formålet, med en liten sjanse for å vinne, der premie er positiv, uventet bonus. Ved å støtte ymse formål gjennom såkalte dugnadssalg øker forpliktelsene i denne implisitte kontrakten betraktelig; istedenfor å kjøpe for 20 eller 50 kroner i lodd, må man kjøpe overprisede produkter som fort kan koste 250 kroner. Firmaet som leverer varene skal ha fortjeneste, staten skal ha sin andel (merverdiavgift), før det egentlige formålet får sitt. Og den latente gjelden til naboer og kjente i form av fremtidige gjenkjøp stiger tilsvarende. Frivillige organisasjoner trenger inntekter for å drive viktig arbeid som ofte er ryggraden i lokalsamfunnet og spiller store roller i manges liv. Men det er et paradoks at disse organisasjonene inngår store kjøpsavtaler på medlemmenes vegne, der det handler om tvangskjøp (ofte uønsket) overprisede varer i en tid med økt bærekrafts fokus der mange ønsker å redusere personlig forbruk.

Et alternativ til slike tvangskjøp er gode, gammeldagse basarer og loddsalg. Da kan bedrifter bidra med reel sponsing i form av donasjon av premier. Et annet alternativ er bærekraftig markedsdag for brukt sportsutstyr og klubbtøy, der klubben kan få inntekter både fra salget og fra selve arrangementet, med inngangspenger og kafé. Medlemmer og andre får tilgang til billigere utstyr, noe som senker barrierene for deltakelse i idrett.

Skrevet av Anette Alstadsæter, professor i skatteøkonomi ved Handelshøyskolen, NMBU, leder av Senter
for skatte- og adferdsøkonomi.
Fra Dagens Næringsliv, tirsdag 19. februar 2019